Endelig er jeg hjemme fra Tyrkia og Marmaris. Denne ferien har vært alt annet enn hva den skulle ha vært.
Jeg gledet meg til total avslapping på stranda, ikke noe festing, men å legge seg tidlig og rett og slett ikke ha noen planer overhodet.
Vi tok fly fra Gardermoe ned til Rhodos. Flyet var selvsagt helt fullt så vi ble spredt overalt. Henriette satt bak meg så vi satt nærme hverandre. May-Linn derimot fikk plass mellom 2 stk fremmede midt i flyet og mamma og pappa fikk plass ytterst heldigvis, men ganske langt fra hverandre. Flyturen gikk overraskende fort for min del for det var internett på flyet og jeg bedrev tiden med chatting.
Vel framme på Rhodos tok vi taxi ned til båthavna og satt der og ventet på båten som skulle frakte oss over til Marmaris. Vi var alle helt ferdige så søstrene og jeg la oss over alle kofferter for å slappe av litt.
Heldigvis tok båtturen bare 1 time og det var en kort taxitur til hotellet.
MEN SÅ STARTET MARERITTET!! Etter en lang reise og ikke noe søvn på 27 timer gledet jeg meg til å skifte til bikini så jeg kunne slappe litt av på stranda..
Men hotellet hadde tydligvis glemt oss og klarte ikke finne vår bestilling og de var fullbooket.
De ville sende oss til ett annet hotell i en annen by, men det var det ikke snakk om. Vi hadde bestilt tur til Marmaris, så i Marmaris skulle vi bli. Og heldigvis for det kan man si i ettertid.. (2 grunner til det som jeg kommer tilbake til)
De klarte å finne et rom til oss i kjelleren tilslutt. Rommet var stort, men det var mugg og råte overalt.
Vi hadde ikke så mye valg så vi bestemte oss for å bli der i noen dager. Vi sto på noe voldsomt for å bytte rom og tilslutt fikk vi det også til. Det nye rommet var veldig fint, men mye varmere og så utrolig mye bråk fra nabohotellet. På kveldstid ble også vannet borte. Kan vel si at jeg aldri skal bo på hotel Club Green Valley igjen!
Etter 2 dager i Tyrkia ble pappa dårlig. Tidlig på morningen kom mamma inn til oss og så at pappa hadde så forferdelig vondt i brystet. Jeg løper til resepsjonen for å ringe til lege. Legen kommer kjapt og han ber meg løpe opp for å bestille ambulanse med en gang. På sykehuset sier de at de akkurat klarte å avverge et infarkt. Heldigvis.
Nå startet alt stresset. Telefoner frem og tilbake til forsikringsselskapet, leger i Danmark og det å få info ut av legene på sykehuset var jo helt håpløst. Vi visste det gikk bedre, men fikk ingen svar. Legen var så forferdelig arrogant.
Hver eneste dag var det det samme..Vi ventet på samtaler hele tiden og fikk aldri slappet ordentlig av. Vi visste ikke om vi kunne fortsette ferien eller om vi måtte reise hjem.
En ting som var veldig bra var at sykehuset, Ahu Hetman, lå like ved hotellet vårt. Så vi kunne gå frem og tilbake uten å være avhengig av taxi hele tiden. (1 av de 2 grunnene)
Tilslutt etter 9 dager i Tyrkia, så kom det en lege fra Danmark som skulle fly hjem sammen med oss fordi det kunne være farlig for pappa i flyveren.
Hjemreisen var jo et prosjekt i seg selv..Vi tok taxi til flyplassen mens pappa ble kjørt i ambulanse.
Ambulansen kom i full fart og blå sirener. Mange leger stiger ut før pappa kommer sist ut.
Det skal sies at pappa følte seg i helt fin form, men de lagde jo et voldsomt styr ut av dette.
På flyplassen kommer de med rullestol, men det takket han nei til. Flyselskapet ville ikke sende han ombord uten stretcher. Det er en seng de legger over setene som han skulle ligge på. Men det nektet legen og vi ble litt nervøse for flyselskapet var visst ganske klare på at det måtte han ha.
Men han slapp heldigvis. Han hadde nok en ganske så fin reise der fremme på business class vil jeg tro ;)
Hjemreisen var laaaaaang. 13 timer brukte vi. Vi måtte mellomlande i Istanbul. Vi kunne nemlig ikke fly charter fordi han måtte ha business class pga god plass. Med charter hadde vi vel vært hjemme på 4 timer!
På Gardermoen ventet det en ambulanse som fraktet han videre til Drammen sykehus, mens Eirik kjørte oss hjem.
På Drammen var han i kanskje 2 timer før de sendte han hjem. De sa at vi tilogmed kunne ha fortsatt ferien.
Litt irriterende å tenke på...Men han er hvertfall trygt hjemme og det er det viktigste.
Det ble også noen nye bekjentskaper på denne turen. Og det er en gutt som skiller seg litt mer ut enn de andre. Jeg var overhodet ikke keen på noen måte og syns vel egentlig det var litt slitsomt når han kom svømmende bort til meg for å slå av en prat..Men ting forandret seg og han er den 2. grunnen til at jeg er glad for at vi ble i Marmaris. Vi hadde det veldig hyggelig sammen og han fikk meg til å glemme alt som heter stress og mas når vi var sammen. Og det var deilig!
Og neste måned så ses vi igjen og det gleder jeg meg til!
Ellers i Marmaris, utenom sykehusbesøk og dårlig hotel, var vi ute og spiste hver dag. Maten var kjempegod. Mye bedre enn i andre sydenland syns jeg. Jeg har alltid hørt at Tyrkia er så billig, men Marmaris var faktisk ganske dyrt. Allikevel så ble det litt shopping. Jeg kjøpte en kjempefin vannpipe og masse deilig te. Gleder meg til å bruke det nye fine tesettet mitt ;)
Det var også en del markeder der. Jeg er ikke så veldig glad i å prute, men det gikk overraskende greit. Sier de nei til tilbudet ditt så er det jo bare å gå og da kommer de garantert etter deg og sier ja allikevel.
Så på markedene kan du prute deg frem til veldig gode priser.
Strandlivet der nede var veldig deilig! Vannet var så godt og varmt.
Vi lå på Malibu Beach hver dag. Ved siden av liger det et Water Sport Center som heter Miami.
Gutta der var hyggelige og tok oss med ut på båtturer og vannscooter gratis. Han som jeg var en del sammen med jobbet også der.
Jeg er ganske så klar for en tur tilbake i slutten av september og jeg satser på at den turen blir herlig deilig.
Avslapping på stranden, litt uteliv og nyting av livet. Alt annet enn hva denne turen var ;)
.jpg)
